Søk i arkivet

Kronikk: Mattilsynets håndtering av lakselus – bruk av overtredelsesgebyr

halfdan-mellbyeMattilsynet sendte i midten av juni ut et brev der de varsler om at overtredelsesgebyr vurderes tatt i bruk som virkemiddel i saker der det har oppstått uakseptabel fiskedød etter lusebehandling eller annen håndtering av fisk.

Matloven inneholder ikke regler om overtredelsesgebyr. Det er derfor bestemmelsen i dyrevelferdsloven § 34 om overtredelsesgebyr som er det aktuelle grunnlaget for gebyret. Etter den bestemmelsen kan Mattilsynet utferdige overtredelsesgebyr når bestemmelser i loven brytes ved forsett eller uaktsomhet. Slike gebyrer regnes ikke som straff, og derfor er det heller ikke nødvendig å kople politi og påtalemyndighet inn i en slik sak.

Det finnes en egen forskrift om overtredelsesgebyr etter dyrevelferdsloven. Forskriften har i § 4 en liste over hvilke bestemmelser i dyrevelferdsloven det kan gis gebyr for å overtre. Det er to bestemmelser som her er aktuelle. Dyrevelferdslovens § 9 fastslår at medisinsk og kirurgisk behandling ”skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte”. Dyrevelferdslovens § 24 første ledd b fastslår at dyreholder skal sikre at dyr ”beskyttes mot skade, sykdom, parasitter og andre farer” og at syke dyr får forsvarlig behandling.

Brevet fra Mattilsynet viser ikke til disse lovbestemmelsene, men brevet refererer innholdet slik at det ikke er tvil om hva tilsynet sikter til. Brevet inneholder ellers et krav om rapportering av alle tilfeller der det er mer enn 0,2% dødelighet i en merd etter avlusing eller annen håndtering.

Brevet gir ingen indikasjoner på hva som skal til for at overtredelsesgebyr utferdiges. Det synes som om Mattilsynet vil benytte rapportene som grunnlag for å vurdere om, og i hvilket omfang, gebyrer skal benyttes.

Selve rapporteringsplikten er imidlertid ikke uproblematisk juridisk sett. Mattilsynet angir i brevet at rapporteringsplikten følger av regler i dyrevelferdsloven og akvakulturdriftsforskriften som gir plikt til å rapportere blant annet vanskjøtsel og overgrep mot dyr. Samtidig er varslingsplikten helt nøyaktig beskrevet i brevet. Hva hvis den som skal rapportere ikke mener at den konkrete dødelighet på mer enn 0,2% skyldes vanskjøtsel eller annen svikt, men heller er et utslag av den risiko som følger av behandlingstiltaket? En måte å håndtere dette på er at den som rapporterer samtidig understreker at vedkommende ikke har tatt stilling til om det foreligger en slik svikt som etter regelverket gir rapporteringsplikt.

Samtidig er brevet et nytt uttrykk for Mattilsynets tro på at sanksjoner og straff er riktige og hensiktsmessige tiltak ved bekjempelsen av lakselusproblemene. Etter min oppfatning burde det synet vært langt mer omdiskutert enn det som i dag er tilfellet. Det er et klart brudd med tradisjonen i både veterinær- og humanmedisinen at mislykket bekjempelse av sykdommer og parasitter bør møtes med straff og sanksjoner overfor den som rammes av problemene og prøver å bekjempe dem. Tradisjonen er at myndigheter, dyrehelsetjeneste og dyreeiere samarbeider om å finne løsninger. Det er mulig at Mattilsynets sanksjonsbruk i forhold til lakselus har bidratt noe til å skape press for å finne løsninger på lakselusproblemene, men det har samtidig bidratt til at bekjempelsen av lakselus er svært kostnadskrevende.

Om Mattilsynet nå velger å ta i bruk overtredelsesgebyr som et virkemiddel ved bekjempelsen av lakselus er det snakk om å bruke dyrevelferdslovens bestemmelse på helt andre områder enn lovgiver hadde tenkt da loven ble gitt. Det er ingen ting som tyder på at dette var ment som et virkemiddel for å sanksjonere lovlige behandlingstiltak foreskrevet av veterinær eller fiskehelsetjeneste. Slik ny virkemiddelbruk burde være gjenstand for politisk behandling før den eventuelt settes i verk.

Advokat (H) Halfdan Mellbye
Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange