Søk i arkivet

TILDELINGSRUNDEN FOR GRØNNE KONSESJONER – NOEN REFLEKSJONER

Grunde BrulandI 2013 igangsatte myndighetene en tildelingsrunde for nye matfisktillatelser for oppdrett av laks, ørret og regnbueørret. Foruten å danne grunnlag for vekst var målet med tildelingsrunden å stimulere til realisering av nye teknologiske eller driftsmessige løsninger som legger til rette for å redusere miljøutfordringene i havbruksnæringen – såkalte “grønne tillatelser”. Når støvet nå har lagt seg etter klagerunden kan det være grunn til å reflektere litt over om formålet med tildelingsrunden er oppfylt og gi noen terningkast til lovgiver og faggruppen som tildelte tillatelsene.

Bakgrunn

Det ble stor oppslutning om denne nye ordningen og svært mange selskaper deltok i søknadsrunden – mange selskaper med flere titalls søknader. Med 2009-tildelingsrunden friskt i minne og fremdeles pågående rettsaker for domstolsapparatet, ønsket myndighetene å unngå rene “skjønnhetskonkurranser” og søkte å legge opp til kriterier som på en bedre måte kunne skille søkerne fra hverandre. Dette skulle likevel vise seg å være vanskelig, selv om den lukkede budrunden i gruppe B var uangripelig når tilnærmet alle søkerne ble ansett som prekvalifisert. Samtidig ble det oppnevnt en sakkyndig faggruppe med representanter fra relevante fagmiljøer, som skulle frita Fiskeri-direktoratets saksbehandlere den tunge jobben med å velge mellom ulike søkere.

Tradisjonen tro var det først og fremst konsulenter og rådgivere som kom godt ut av denne søknadsrunden, og det hele begynte med det tilbakevennende spørsmålet; “hvordan skal vi egentlig forstå denne forskriften”? Mange av spørsmålene vi rådgivere fikk hadde sitt utspring i at forskriften i ganske stor grad innsnevret hvilke teknologiske løsninger som kunne benyttes som grunnlag for søknad om grønne tillatelser. På den ene siden var det en klar forutsetning at løsningene var kommet forbi forskningsstadiet og var klar til å kommersialiseres. På den annen side ble det uttrykkelig presisert at man ikke kunne få grønne tillatelser basert på løsninger som allerede var i kommersiell bruk.

Ganske uttrykkelig var det altså presisert at det kun var teknologi og driftsmåter som akkurat var ferdig uttestet men enda ikke benyttet i storskala kommersiell virksomhet som kvalifiserte for nye konsesjoner. Hva skulle man finne på da? Dessverre har erfaringene med tildelingene vist at faggruppen ikke var veldig opptatt av de formaliteter som de fleste av søkerne trodde de var bundet av, og i stedet ansett seg mer eller mindre fri til å tildele konsesjonene etter eget forgodtbefinnende.

Forskning skulle være utelukket

Det ble altså uttrykkelig presisert at tildelingene av grønne tillatelser ikke omfattet forskning og uttesting av løsninger og teknologi. Løsningene måtte være ferdig uttestet. I merknadene til forskriften fremgår det at ordningen med grønne tillatelser angår:

kommersialisering av løsningar som er prøvde ut i praksis, forska på og funne å ha gode miljøresultat. For meir uprøvde løysingar fins det og ein ordning med FoU-løyve.”

I kommentarene til § 10 (gruppe A – Finnmark og Troms) ble dette ytterligere presisert:

Verifiserte test- og forskningsresultater eller anna verifiserbar dokumentasjon frå praktisk drift vil vere vesentleg. Tildelingsrunden er i utgangspunktet ikkje oppretta for å tilgodesjå heilt uprøvde løysingar. Dette heng mellom anna saman med behovet for dokumentasjon for at den teknologiske eller driftsmessige løysinga lar seg realisere. Det er opp til søjkaren å dokumentere påstått effekt. Vi minner i denne            samanheng om at det er mogleg å søkje om FoU-konsesjon”

Noe av bakgrunnen for denne avgrensningen var selvsagt å sikre at man faktisk fikk grønn drift i gang, og at ikke nye kommersielle tillatelser ble stanset fordi det av andre grunner (andre enn miljøhensyn) likevel ikke lot seg gjennomføre. I merknadene ble det blant annet nevnt at dokumentasjon på at løsningen oppfylte kravene til fiskevelferd var en forutsetning.

I januar 2013 tildelte Fiskeridirektoratet fem FoU-konsesjoner for uttesting av bruk av steril fisk (triploid fisk) i oppdrettsanlegg. Overraskelsen var derfor stor når faggruppen noen måneder senere tildelte et ikke ubetydelig antall konsesjoner med en hovedvekt på nettopp bruk av steril fisk. Når det i ordningen med grønne tillatelser uttrykkelig var avgrenset mot løsninger på forskningsstadiet, måtte man spørre seg hvordan tildelingsmyndighetene den ene dagen kunne innvilge tillatelser til forskning på en løsning, og den neste dagen tillatelser til ordinær kommersiell drift på den samme løsningen. Satt litt på spissen fremstår tildelingsmyndigheten her som et mangehodet troll hvor den ene armen ikke vet hva den andre gjør. Det hele blir ikke bedre av at et av faggruppens medlemmer også er ansatt i Havforskningsinstituttet, et organ som deltar i de forskningsprosjekter som det er gitt FoU-tillatelser til nettopp forsøk med triploid fisk.

At uprøvde metoder ikke bør danne grunnlag for kommersielle tillatelser er også bekreftet i ettertid. Mattilsynet har vist seg svært skeptisk til å akseptere kommersiell produksjon av triploid laks, og har nylig avslått utsett av slik fisk på grønne tillatelser med den begrunnelse at “det er ikke dokumentert velferdsmessig forsvarlig med fullskala produksjon av triploid laks”. Et av selskapene med slike konsesjoner har forsøkt å søke dispensasjon fordi man skal fortsette “testingen” av triploid fisk fordi det er behov for mer kunnskap. Mattilsynet svarer med en viss berettigelse tilbake at “det allerede pågår en rekke forsøk med triploid laks”. Og grønne tillatelser var jo uttrykkelig ekskludert for testing av uprøvde driftsmetoder.

På meg fremstår det som rimelig klart at faggruppen har bommet ganske ettertrykkelig med sine vurderinger i denne anledning. Terningkast 1.

Løsninger allerede i kommersiell bruk

Som nevnt ovenfor skulle løsningene i denne tildelingsrunden også avvike fra driftsformer som er i alminnelig kommersiell bruk. I merknadene ble dette krystallklart formulert med ordvalget “Dette utelukkar løysingar som er i allminnelig kommersiell bruk“.

Likevel valgte faggruppen å tildele flere grønne tillatelser med hovedvekt på bruk av smolt på 100 gram. De fleste hevet øyebrynene også her og lurte på om dette var så spesielt. Undersøker vi dette nærmere viser tall fra studier at allerede i 2012 og 2013 var nesten halvparten av all smolt som ble satt i sjø over 100 gram. Alle vet også at den alminnelige kommersielle utvikling fører til en gradvis økning i smoltstørrelsen, og det er vel i mindre grad benyttet smolt på 50-60 gram nå enn før.

Det er grunn til å stille spørsmål ved hva som egentlig er igjen i det “grønne elementet” når dette blir vektlagt på slik måte. Vurderingen kvalifiserer likevel til en svak 2’er i terningkastet.

Avslutning

Jeg retter på ingen måte kritikk mot de selskaper som fikk innvilget søknader på ovennevnte konsepter – all ære til de for det, de har bare vært dyktige til å utnytte svakhetene i systemet Denne artikkelen er tvert i mot ment som et innspill i debatten om hvordan akvakulturtillatelser skal tildeles, det er tross alt svært store verdier det er snakk om og slike tildelinger bør ikke være overlatt til tilfeldighetene. Det minste vi bør kunne kreve er forutberegnelighet hvor aktørene med rimelig grad av sikkerhet kan legge til grunn at de premisser for konkurransen som meddeles på forhånd også blir fulgt i praksis av den utøvende myndighet.

Dette bare som et innspill mens vi venter på nye rammebetingelser for vekst i næringen. Og vi har enda bare fått ett endelig svar på direktoratets behandling av søknader om utviklingstillatelser…

Tekst:

Grunde Bruland

Partner

Wikborg, Rein & Co. Advokatfirma DA