Søk i arkivet

TID FOR POLITISK KLOKSKAP – GRØNNE KONSESJONER OG MARKEDSBEHOV

Torbjørn GjelsvikFaggruppen nedsatt av Fiskeridepartementet har nå avlevert de første forsvarskriftene i forhold til sin beslutning om å avvise rundt halvpartene av alle søknadene om grønne konsesjoner. Faggruppen viser betydelig vilje til å bruke tid og ressurser på å opprettholde sin formalistiske behandling av innkomne søknader. Faggruppens tid burde heller vært benyttet til å vurdere innholdet i søknadene og mulige kreative og fremtidsrettede løsninger på to av næringens største utfordringer, lus og rømninger.

Fremdeles venter Faggruppens avgjørelser i forhold til klager i de to andre søkergrupper, men det er neppe grunn til å tro at Faggruppen her vil vise en mer konstruktiv holding til mulig brudd på formalia.

Dessverre har nå hele søknadsprosessen utviklet seg nettopp til det formalsirkuset som enkelte aktører advarte om på forhånd, og hvor samtlige søkere, uavhengig av om de har fått sine søknader foreløpig avvist eller ikke, vil gå en usikker tid i møte de neste år. Det er kjent at tilnærmet alle som fikk sine søknader avvist har klaget, og det er rimelig å anta at en rekke av de som evt. ikke får omgjort sine søknader ved departementets behandling vil bringe vedtaket inn for domstolene til avgjørelse. I tillegg til disse sakene, er det også rimelig å anta at også selve tildelingene vil medføre både klagebehandling og etterfølgende søksmål. Hvor mange som ikke får tildelt en konsesjon, hvor kanskje de som får tildel en grønn konsesjon først var avvist, vil ikke benytte sin klagerett og fremme søksmål for å sikre sine interesser ?

En direkte konsekvens av dette er ikke bare at hele tildelingsprosessen blir forsinket, men det vil også være en betydelig usikkerhet for de som blir tildelt konsesjoner – kan de være sikker på at ikke disse blir inndratt igjen etter noen år når andre som har saksøkt evt. vinner frem ? Å investere mange millioner kroner i utstyr og biomasse i en slik uavklart situasjon fremstår som i beste fall som rimelig spekulativt.

Usikkerheten knyttet til de grønne konsesjonene sin skjebne kommer også i en tid hvor lakseprisen har passert femti kroner, hvilket på lengre sikt kan gi betydelige negative konsekvenser også for norske produsenter. Det er neppe særlig gunstig for næringen på sikt at kunder går konkurs eller at andre aktører i andre land finner det lønnsomt å starte opp konkurrerende produksjon nærmere markedet.

Den foreliggende situasjon fremstår som kaotisk, men med klok politisk styring kan en med rimelig enkle grep komme frem til løsninger som er til gunst både for næringen, miljøet, kunder og forbrukere i våre hovedmarkeder.

Det første en bør gjøre er å erkjenne at hele forslaget med grønne konsesjoner var en god ide, men ikke mer enn det. Ved å avvikle hele ordningen vil en få avsluttet alle klager og spare næringen, departmentet og landets domstoler for en lang en rekke klager og søksmål.

For å sikre at alle de gode ideer og løsninger sommange av søknadene inneholder kan bli realisert, bør departementet i stedet beslutte at en vil tildele FOU konsesjoner til de tiltak som anses gode nok og som fortjener å blir prøvd ut i praksis. Departementet bør her ikke binde seg til et gitt antall, men på et mer fritt grunnlag tildele de som har gode løsninger som fortjener å blir prøvd ut. En slik løsning vil opprettholde hovedintensjonen med de grønne konsesjonene, nemlig bidra til utvikling av løsninger som kan bidra til reduksjon av luseproblemet og rømning, samtidig som en slipper en langvarig og omfattende rettslig prosess.

Departementet bør videre benytte anledningen til å bidra til en mer normalisering mellom tilbud og etterspørsel, og bidra til at markedet blir sikret en økning i tilgang på laks. Dette kan gjøres på en enkel men effektiv måte, nemlig med en økning i MTB. Formålet med innføring av MTB var nettopp å sikre en viss kontroll med den totale norske produksjon, for å ikke ødelegge det europeiske markedet og europeiske produsentene. Nå er situasjonen motsatt, det produseres for lite i forhold til markedets behov, og følgelig bør det tas grep for å løse dette.

Ved en årlig økning på for eksempel 5% MTB, vil dette gi alle aktører mulighet til å øke sin produksjon, og derved forhåpentligvis medføre at tilbudet i markedet blir tilsvarende større, med en mer normal pris for kunder og forbrukere i næringens største markeder. Om ønskelig kan økningen av MTB kombineres med en beregnet engangsavgift, slik at samfunnet får et rimelig vederlag for retten til å utnytte våre felles resurser.

Ved å fastsette økningen av MTB på en årlig basis vil en også gi næringen en forutberegnelighet, hvilket er nødvendig i forhold til planlegging av fremtidig produksjon mv.

Den nye regjeringen arvet tidligere vedtak fra Stoltenberg-regjeringen, men det er ikke forbudt for en ny regjering å vise politisk klokskap i den foreliggende situasjon. Med enkle og konkrete grep kan vår nye politiske ledelse løse en utfordring før den utvikler seg til et betydelig og omfattende problem.

Torbjørn Gjelsvik

Advokat/partner

ADVOKATFIRMA AHLGRENKREUTZ