Søk i arkivet

Om vilje og evne til endring og samarbeid

Alf Helge Aarskog i Marine Harvest retter i Intrafish 28. mars en forholdsvis skarp kritikk mot kolleger i havbruksnæringa for manglende rapportering av lusedata, og mot Mattilsynet for manglende oppfølging . 40 % manglende luserapportering er selvsagt for dårlig. Om dette gir Marine Harvest rett til å heve seg over oppdretterkolleger skal være usagt, men vi har en mistanke om at han muligens kunne brukt kosten foran egen dør før han tar for seg andres inngangsparti.

Det ble innførte nye rapporteringsrutiner fra 1.1.2012, da vi gikk over fra månedlig til ukentlig rapportering av lakselus, i tråd med krav fra Mattilsynet. Når temperaturen er under 10 °C skal det, som før, telles lus annenhver uke. Temperatur skal likevel rapporteres hver uke, også de uker det ikke telles lus. Vi håper og tror at hoveddelen av de 40 % som ikke har rapportert er blant de som bare skulle ha rapportert temperatur. Rapportering til lusedata.no skjer via AltInn. Det nye rapporteringssystemet har altså eksistert i nesten 3 mndr., og er fortsatt i en innkjøringsfase. I tillegg har vi som kjent hatt litt AltInn-problemer, uten at det skal være noen unnskyldning.

Som en forsikring om at vi fortsatt får den informasjon fra »nye» lusedata.no som vi har bruk for, har alle fiskehelsenettverk på Vestlandet, inntil videre opprettholdt en parallell, intern rapportering. Lusedata fra denne rapporteringen tilflyter også Mattilsynets distriktskontorer. Mattilsynet får m.a.o. de lusedata de etterspør, og det er derfor ikke så merkelig at Mattilsynet ikke kjenner seg helt igjen i Aarskogs beskyldninger.

Havbruksnæringa har de siste årene brukt store ressurser på å bygge opp et system og en organisasjonsstruktur med fiskehelsenettverk som skal sikre åpenhet mellom oppdrettsselskapene, deling av informasjon, selvjustis og en kollektiv lojalitet til felles planer og tiltak. Fundamentet for dette er en erkjennelse av at felles problemer må løses i fellesskap – gjennom felles, målretta og koordinerte tiltak. I denne prosessen har Marine Harvest vært førende. Prosessen har pågått i flere år, og vi er enda ikke i mål, men blir gradvis bedre. Ved enhver omlegging vil det imidlertid ta noe tid før nye systemer fungerer.

Når Aarskog nå retter skytset mot kolleger, oppleves dette som en undergraving av det kollektive samarbeidet. Å be myndighetene om strengere forvaltningstiltak oppfattes i tillegg som at Norges største oppdrettsselskap er i ferd med å oppgi samarbeidstanken og troen på at vi kan løse næringas egne problemer i fellesskap. Det er helt selvfølgelig at lovverket skal være likt for alle og like strengt for alle. Det er like åpenbart at små selskap har mindre ressurser til å implementere nye, myndighetspålagte eller for den del selvpålagte, krav. Det betyr ikke at de ikke har vilje til å etterkomme nye krav, men at det kan ta noe mer tid før en evner å få det på plass. Mange små selskap har de siste årene innsett at de dessverre ikke er i stand til å følge opp alle nye krav til standarder, teknologi, rapportering og dokumentasjon, og har kastet inn håndkleet. Det medfører unektelig at «artsmangfoldet» i havbruksnæringa blir redusert og mindre fargerikt, men det er kanskje en pris vi må betale på vegen mot industrialisering?

Uansett har vi, senest på FHLs årsmøte, hørt at å befeste sosial bærekraft – å bevirke at havbruksnæringa blir attraktiv for, og akseptert i, lokalsamfunna – og dermed sikre at sjømatnæringas behov for areal, infrastruktur o.s.v. blir hørt og vektlagt i politiske prosesser, innebærer at næringa må framstå med ei stemme, som ei næring. Utspill som det Aarskog kommer med denne gangen bidrar i liten grad til slik aksept.

 

Solveig Willis               Paul Negård

Leder i Lusalaus         Koordinator i Lusalaus

 

Lusalaus – Lakselusprosjektet på Vestlandet